Den nye IPS-ordningen ble vedtatt av Stortinget med virkning fra og med 2017 for å stimulere til økt privat pensjonssparing. Ordningen ble gjort skattemessig gunstig ved at man fikk fradrag for innskuddene i alminnelig inntekt, og ved at midler innestående i ordningen ble fritatt for formuesskatt. Dette var «gulroten» som skulle få folk til å øke pensjonssparingen. Det årlige innskuddet kunne ikke overstige 40.000 kroner.
En skattelettelse til de rike
Det kan imidlertid diskuteres hvor mye økt pensjonssparing ordningen fører til. Det kan tenkes at mange bare omplasserer sparing for å få redusert skatt, og at netto sparing derfor ikke øker noe særlig. I så fall er IPS-ordningen først og fremst en skattelettelse til de velstående, som har penger til overs uansett. Ordningen er spesielt gunstig for de som betaler formuesskatt. Dette gjør den ekstra uheldig med tanke på fordelingsvirkningene.
Den nye regjeringen og det nye stortingsflertallet mener at «omplasseringseffekten» dominerer, og at IPS-ordningen stort sett er en skattelettelse gitt til den rikeste delen av befolkningen. Endringene i ordningen må ses i lys av dette. Skattefradragene beholdes, men maksimalt årlig innskudd reduseres til 15.000 kroner. Dette beløpet er så lavt at flere vil ha råd til å spare maksimalbeløpet, og at de uheldige omfordelingsvirkningene reduseres vesentlig.
Fortsatt skattemessig gunstig
Det er ikke naturlig at KLP tar stilling til hvem som har mest rett i denne diskusjonen, men sannheten ligger ofte et sted i midten i slike saker. Maksimalt sparebeløp er uansett redusert, og vi sparere må tilpasse oss som best vi kan selv om maksimalt sparebeløp er redusert. Det er derfor ingen grunn til å la være å bruke ordningen. Har man mulighet og behov for å spare mer enn 15.000 kroner i året, så kan man naturligvis vurdere å sette det overskytende beløpet direkte i fond via spareavtale eller enkeltinnskudd.