Transportnæringen

Sektoren påvirkes sterkt av politiske vedtak på klimaområdet. Reguleringene kan bli vedtatt både på lokalt og nasjonalt nivå. Bompenger, nullutslippssoner og veiprising er eksempler.

Reguleringer vil også kunne påvirke konkurranseflaten mellom lastebil, tog og skip i varetransporten. Overgangen til nullutslipp i transportsektoren vil representere store muligheter for verdikjeder som understøtter forandringene, mens det vil være en trussel mot dem som representerer store utslipp.

Innretningen på skatter og avgifter, og ikke minst brå endringer i ordningene, kan representere betydelig risiko for næringene involvert. Et eksempel er verdiutviklingen på (brukte) biler, enten det er personbiler eller kjøretøy som brukes til næringsformål. Samtidig er aktiv bruk av avgiftssystemet nødvendig for å fremme de politiske endringene klimaforpliktelsene innebærer.

Utviklingen i salget av elbiler viser at incentiver virker.

Elektrisitet, hydrogen og biodrivstoff vil kunne komme inn og trolig fylle ulike roller. Kostnadene for den enkelte aktør vil formes gjennom kombinasjonen av tilgangen på teknologiske løsninger og reguleringer definert av politikerne.

Verdiutviklingen på kjøretøyer vil kunne påvirkes sterkt. Kompetanse - både om de teknologiske skiftene og politikken som omkranser feltet – vil være svært viktig.

De store kollektivselskapenes mål om klimagassreduksjoner er eksempler på denne trenden. Det er et uttrykt politisk mål at det offentlige skal bruke sin innkjøpsmakt til å fremme lavutslippsløsninger.

Også i privat sektor vil trenden om å kjøpe inn varer og tjenester med lave/null utslipp trolig forsterkes.

Dette gir store muligheter for leverandører av nullutslippsløsninger, enten det gjelder biler, busser eller båter. Det er innen transportløsninger til bruk i sjøtransport at det ligger best til rette for utvikling av industri i Norge.