Maritim sektor

Internasjonal skipsfart reguleres gjennom FNs sjøfartsorganisasjon, IMO. En rekke miljøreguleringer for luftutslipp og ballastvann vil tre i kraft de kommende årene.

Disse reguleringene vil påføre kostnader for bransjen. IMO har også vedtatt en ambisiøs handlingsplan for klima. Denne har som målsetning å redusere utslipp fra internasjonal skipsfart med 50 % innen 2050. Gitt veksten i næringen, vil dette kreve opp mot 80 % reduksjon av klimagassutslipp.

Det kan potensielt medføre at karbonprising, i form av kvotepriser eller drivstoffavgifter, blir innført i næringen.

Nærskipsfarten er omfattet av norsk klimapolitikk for ikke-kvotepliktig sektor, og må forvente at det vil komme nasjonale krav om å redusere utslipp i tråd med Norges internasjonale klimaforpliktelser.

Nasjonal transportplan legger opp til å overføre mer transportarbeid fra vei til sjø. Dette anses som et klimatiltak i seg selv, fordi CO2 intensitet i nærskipsfart er lavere enn for lastebiler på land. Økt nærskipsfart til fordel for trailer får ned utslippene for hele transportsektoren samlet sett. Strengere klimapolitikk kan dermed være en mulighet, heller enn en trussel.

Flere fylker har allerede begynt å sette klimakrav til innkjøp av nye ferger. Det neste fokuset kan ligge i å modernisere nærskipsflåten. Grønt Kystfartsprogram, et offentligprivat samarbeid, er et eksempel på utvikling av politiske program som legger opp til å styrke klimaprofilen i norsk maritime næring samlet sett.

Ideen er at norsk nærskipsfart skal være en form for laboratorium, hvor det offentlige gir støtteordninger for å modernisere innenriksfarten, og hvor norsk leverandørindustri og verft utvikler grønne løsninger for dette, noe som senere gir eksportmuligheter.

Siden finanskrisen i 2007/08 har verdensflåten blitt mer energieffektiv, fortrinnsvis drevet frem ved å redusere farten på skipene, såkalt slow-steaming. Det forventes at denne trenden vil fortsette, og den vil bli særlig intensifiert under mer progressive klimascenarier.

Innførsel av politiske incentivordninger for lavutslippsteknologi, og straff av skip som er mindre miljøvennlige kan forsterke behovet for å søke etter nullutslippsløsning, som for eksempel biodrivstoff og hydrogen.

Utfordringen for bransjen er levetiden for skip. Det kan i dag være ulønnsomt å investere i skip med lavutslippsløsninger hvis levetidskostnaden – med dagens perspektiv – er dyrere enn alternativene.

Samtidig risikerer rederier å «låse seg inn» i skip med en viss utslippsprofil. Hvis det blir strengere klimakrav og pris på utslipp i fremtiden, kan skip med høy C02-intensitet bli ulønnsomme.

Å bygge mer fleksible skip, som kan bygges om, endre drivstoff, eller kjøre optimalt på lavere fart, kan bli viktigere.

Klimamålene fordrer en rekke endringer i økonomisk aktivitet som vil påvirke handelsmønstre og behovet for sjøbasert transport.

Handel med fossil energi, og særlig kull, vil endres raskere enn dagens utviklingstrender tilsier. Handel med nye energiformer som biodrivstoff og hydrogen kan vokse kraftig.

Innen nærskipsfart og offshore-segmentet kan nye muligheter vokse frem, som innen fornybar energi og ukonvensjonell matproduksjon til havs.

Internasjonal skipsfart kan også bli indirekte påvirket at klimareguleringer og karbonprising av andre industrier. For eksempel kan innslag av ulikt innslag av karbonprisingsnivå føre til at produksjonsmønstre endres, noe som også kan endre handelsmønstre.

Ulike regionale klimapolitiske ambisjoner kan favorisere mer lokale verdikjeder, noe som kan tenkes å frakoble økonomisk vekst fra økt sjøbasert transport.

For de fleste shipping-segmenter har det nok vært mindre fokus å redusere egne utslipp, sammenlignet med blant annet olje og gass og kraftkrevende industri.

Men dette kan endres, i tråd med at hensynet til klima blir viktig i stadig flere deler av samfunns- og næringsliv.

Det er allerede nå økt fokus fra ulike interessenter, som banker, aksjonærer og sivilsamfunn rundt viktigheten av klimavennlig shipping. I første omgang kan det forventes økte rapporteringskrav og åpenhet rundt utslippsprofiler til skip og rederier.

På sikt kan dette potensielt medføre endringer i kapitalkostnader og press mot befraktere til å velge de mest miljøvennlige shipping tjenestene.