Kraftsektoren og kraftforedlende industri

Det er ventet at nedbøren i Norge vil øke i årene fremover. Mer nedbør betyr i prinsippet flere kilowattimer fra vannkraftverkene. Men det er slett ikke likegyldig når og hvordan nedbøren kommer, og om den kommer som snø eller regn. Det er ventet at vintrene blir våtere, mens somrene blir tørrere.

I et kraftsystem som det norske, der vannkraften er dominerende, vil værforholdene alltid spille betydelig rolle, selv om råvarepriser og utslippskostnader er viktigere for prisdannelsen. Med overskudd på vann så vil kraftprisene være lavere enn i år med mindre nedbør.

Det er en robust antakelse at klimaendringene vil gi større variasjonsbredde enn vi har vært vant med. Spennet mellom tørre og våte år vil øke. Også gjennom året kan variasjoner i vær gi stor innvirkning, slik erfaringen fra sommeren 2018 indikerer.

Normalt vil våren og sommeren være preget av stor vannføring i vassdrag uten magasinkapasitet, men det var langt fra tilfellet i 2018. Også høstflommer, etter perioder med mye nedbør, gir stor vannføring i uregulerte vassdrag.

Økt variasjon i været tilsier økt spenn i kraftpriser over år, mellom år og over døgnet.

Likeledes kan flomrisikoen tilta, noe som kan motvirkes ved at vannkraftsystemet forsterkes for å kunne håndtere større vannmengder. Ved ombygging av vannmagasiner og dammer kan stor flom og økte nedbørsmengder takles.

Den økte variasjonsbredden må fanges opp i analyser og prognoser, slik at samfunnet kan forholde seg til endringene på en best mulig måte.

Den økte usikkerheten kan møtes gjennom tiltak som øker fleksibiliteten i systemet: Utbygging av nett, vindkraft, varmekjeler, solenergi, energieffektivisering er tiltak som gjør kraftsystemet mer robust mot svingninger. Likeledes kan vannkraftsystemet bygges om slik at det kan levere mer effekt på kortere tid og ved å øke reguleringsevnen, slik at mer vann kan «spares».

Kraftprodusentene og nettselskapene kan bidra til å dempe risikoen ved å foreta investeringer som styrker evnen til å takle variasjonsbredden klima og vær representerer.

Mer ekstremvær utgjør også en risikofaktor. Flere stormer kan for eksempel gi flere strømbrudd på grunn av vindfall. Store snøfall på kort tid kan likeledes medføre problemer. Nå er det ikke nytt med hverken snøfall, stormer eller sterk vind, men hyppigheten av tilfeller med ekstremvær vil trolig øke.

Dette kan gi økte kostnader for nettselskapene. Samtidig er samfunnets toleranse for avbrudd i strømleveransene mindre enn for noen tiår siden.

Likeledes må forsyningen av innsatsfaktorer og råvarer være sikker. Ekstremvær som rammer leveranser fra andre deler av verden kan således forstyrre produksjonen.

Aktører i sektoren kan kartlegge i hvilken grad deres produksjonsanlegg og leveranser er utsatte og treffe tiltak som bøter på dette. Som nevnt i kapitlet om kraftsektoren kan klimaendringene gi større svingninger i kraftpriser og i tilgangen på kraft. Risikoen for ekstrem tørke kan føre til at industrien i samarbeid med myndigheter og leverandører må gjenopplive tiltak for å håndtere anstrengte kraftsituasjoner, som å skru ned aktiviteten i smelteverk eller andre produksjoner der dette er mulig.

Økt variasjonsbredde kan gi større operasjonell usikkerhet. Rammene for hva som er «normalt» sprenges. Samfunnet kan møte dette gjennom utbygging av nett og ulike tiltak som sikrer mer fleksibilitet og diversifisering i energisystemet. Industrien kan beskytte seg på «egen hånd» ved langsiktig sikring av kraftprisen, for eksempel ved å bygge ut og kjøpe vindkraft gjennom lange kontrakter. Slike vindkraftprosjekter har vist seg å kunne trekke til seg billig kapital fra pensjonsfond, og teknologikostnadene er fallende.

Den store utbyggingen i Europa av stadig billigere vind og solenergi har stor betydning for utviklingen av kraftmarkedene.

Å holde tett øye med kostnadsutviklingen for solenergi, og hvordan solenergi tas i bruk på nye områder, blir svært viktig for aktørene i dette feltet.

Også utviklingen av batterier og andre lagringsteknologier er svært viktig for utviklingen i kraftmarkedet. Likeledes vil evnen til å styre forbruk være en viktig faktor.

At vindkraft kan bygges i Norge uten subsidier, vil være en viktig drivkraft for utbygging av ny kraft i betydelige volum her i landet.

At kostnadene ved bygging av fornybar energi og energilagring/batterier vil fortsette å falle, er også rimelig sikkert. Desentral energiproduksjon vil også bli mer utbredt.

Digitalisering og krav om å kunne håndtere store datamengder vil også følge med. For både myndigheter og involverte bransjer er det viktig å ha et blikk mot systemeffektene av endringene som skjer, både når det gjelder politikk og teknologi. Forandringer på en komponent kan ha stor betydning for andre deler av systemet.

For eksempel er det krevende å være investor i en periode med sterkt fallende teknologikostnader når produktet du leverer er så ensartet som elektrisk strøm.

Det er et åpent spørsmål om markedet kan gi priser som forsvarer nyinvesteringer, eller om det trengs systemer som på en eller annen måte garanterer prisen frem i tid. Den kraftforedlende industriens lange
kontrakter med utbyggere av vindparker er
et svar på dette.

En svært viktig effekt er at sol og vind påvirker prisdannelsen i kraftmarkedene. Svingningene blir større, i perioder med mye vind kan prisene gå mot null.

På årsbasis vil utbygging av sol- og vindkraft bidra til å dempe gjennomsnittsprisene i kraftmarkedet.

Utfallsrommet når det gjelder utbyggingsvolum i årene fremover er meget stort, både i Norge og Europa. Selv om de politiske målene om klimagassreduksjon på EU-nivå setter noen overordnede ambisjoner, er det langt fra avgjort hvordan dette skal nås i praksis.

Likeledes representerer økte svingninger i priser en omdømmerisiko. Det er avgjørende å kunne forklare hvorfor prisene svinger, og hvorfor variasjonsbredden blir større. Folks toleranse for økte strømpriser er ikke
veldig stor.

Det er også avgjørende å kunne håndtere konflikter knyttet til utbygging av ny fornybar energi. Utbygging av vindkraft er et kontroversielt spørsmål. Hensynet til bevaring av uberørt natur vil ofte komme i konflikt med ønsket om etablering av ny energiproduksjon.

Både næringen og myndighetene vil måtte forholde seg til en delt opinion når det gjelder både ny vindkraft og revidering av vannkraftkonsesjoner.

Utslipp kan ilegges en kostnad på mange måter, men det viktigste for aktørene vi snakker om i denne sammenhengen er utslippskostnader i ETS, det europeiske kvotesystemet.

Prisen på CO2-kvoter fastsettes i markedet, som i sin tur er en refleks av politisk bestemte utslippsmål.

For forbrukere av kraft betyr CO2-prising at kostnadene øker fordi kraftprisene går opp. Industrien er dessuten direkte eksponert mot CO2-prisen fordi de må betale for sine direkte utslipp. Det varierer mellom industrisektorene hvor mye som er tildelt som gratiskvoter, men innstramminger gjør at mange selskaper mangler kvoter og må kjøpe det de trenger i markedet.

Kostnader ved direkte utslipp er likevel en langt mindre vesentlig faktor for kraftforedlende industri enn den indirekte kostnaden som følger av CO2-prisens gjennomslag i kraftprisen. For eksempel for aluminium, som er en råvare som handles globalt, er kraftpris og CO2-pris den viktigste variabelen.

Europa er mer «liberalisert» enn andre deler av verden. Lange statlige kraftkontrakter er mer vanlig andre steder. Det er også bare i Europa at CO2-utslipp har en kostnad, kostnader som ikke kan ikke veltes over på kunden fordi det konkurreres i et globalt marked. EU har godkjent ordninger som innebærer at kraftforedlende industri kan kompenseres helt eller delvis for den ekstra kostnaden i kraftprisen som CO2-prisingen representerer, og mange europeiske land – herunder Norge – har ordninger med såkalt CO2-kompensasjon.

Utformingen av dette regelverket kan utgjøre svært store penger for de aktuelle industriene.

Den politiske risikoen ligger på to arenaer. For det første, hvordan blir detaljene i EUs felles regelverk utformet? For det andre, hvordan vil norske politiske myndigheter
tilpasse seg regelverket? Dagens regelverk ligger fast til 2020, mens det ikke er fullstendig avklart hva som vil være bildet etter dette.

Hvordan Norge tilpasser seg har direkte budsjettkonsekvenser fordi kompensasjonen utbetales til industrien over statsbudsjettet.

Rammevilkårene knyttet til CO2-prising og øvrige forhold knyttet til kraftmarkedet vil i stor grad påvirke investeringsbeslutninger i kraftforedlende industri.

Opprinnelsesgarantier for fornybar strøm er også en politisk bestemt ordning som kan påvirke rammene for kraftforedlende industri.

Den kraftforedlende industrien kan også bli stilt overfor reguleringer knyttet til CO2-innholdet i produktene.

Å utvikle teknologier som kutter CO2-utslipp i produksjonsprosessene er et viktig mål i mange industrisektorer verden over. Det grønne veikartet for industrien viser at norske selskaper har store ambisjoner i denne retningen, og at mulighetene ligger i være i forkant.

Men norske selskaper er ikke alene om dette. Et eksempel på en satsing som kan bli viktig er Alcoa og Rio Tintos prosjekt i Canada om å lage aluminium på en helt ny måte som tar ned både prosessutslipp og energiforbruk.

Teknologiske gjennombrudd i retning nullutslipp kan forandre rammene for store og viktige industrisektorer. IEA-rapporten «Renewable Energy for Industries – from
green energy to green materials and fuels» forteller hvordan tilgang på billig fornybar energi kan revolusjonere en del industriprosesser.

Dette er et viktig felt å følge med på i industrisektoren, ny teknologi basert på billig fornybar energi kan endre kostnadsbildet i produksjonsprosesser ganske fundamentalt. Tilgang på svært billig solenergi kombinert med lagringsteknologi på gunstige lokasjoner kan frata Norge konkurransefortrinnet rikelig tilgang på vannkraft representerer.

Store kostnadsreduksjoner representerer også en trussel, slik man har sett for eksempel i produksjon av solceller. Virksomheter som ikke klarer å henge med i kostnadsutviklingen blir fort kjørt av banen.

Det er sannsynlig at markedet, drevet både av myndighetsreguleringer og etterspørsel, vil ønske produkter med lavest mulig klimaavtrykk.

Dette kan for eksempel møtes gjennom økt bruk av resirkulerte råvarer (som aluminium) og ved at det brukes fornybar energi i produksjonsprosessene.

Produsentene regner med at slike produkter, med lavere klimaavtrykk, vil kunne oppnå en premie i form av høyere priser i markedet. Samtidig kan det tenkes at produkter med høye klimaavtrykk kan bli straffet, eller i noen tilfeller helt enkelt forbudt.

Nøkkelen til å oppnå en slik dynamikk, er at det foretas livsløpsanalyser som måler klimaavtrykket langs hele verdikjeden fra utvinning av råvaren og helt frem til konsument.

Produktene – som aluminium – oppfattes å være i det godes tjeneste. Kraften brukes til noe nyttig og norsk industri representerer et renere alternativ til produksjon for eksempel i Kina.

Mye mindre lokal forurensning enn for noen tiår siden er også en komponent i dette. De store selskapene i sektoren, og deres norske virksomheter, har store ambisjoner om å levere stadig renere produkter og ser dette som et fortrinn, både i markedet og i kommunikasjon med ulike interessenter i politikk og samfunn.