Finansnæringen

Klimaendringer betyr mer ekstremvær og dermed flere skader. Arbeid med forebygging, enten det handler om deling av data eller innspill til planlegging av mer robuste lokalmiljøer, kan redusere skadeomfanget og dermed utbetalingene. Blant annet har flere forsikringsselskap gått sammen om å bidra til opprettelsen av Kunnskapsbanken,
en nasjonal database med statistikk over klimarelaterte skader og erstatningsutbetalinger.

Skadeforsikring er i prinsippet en kollektiv ordning der flere går sammen for å sikre seg mot hendelser med liten sannsynlighet: Kostnaden for den enkelte blir dermed redusert hvis en hendelse rammer. Endret klima, for eksempel nye nedbørsmønstre, gjør at skader inntreffer i andre deler av landet enn det som historisk har vært normalt. For aktører i bransjen vil det derfor være svært viktig å ha tilgang på mest mulig finmaskede data som forteller om risikobildet. Tilpasning og forebygging er også en nøkkel for å sikre at kostnadene ved skader holdes lavest mulig.

Større skadefrekvens kan øke samfunnets totale kostnader til reparasjon og gjenoppbygging etter ekstremvær. Premiene kan derfor øke, fordi det kreves større innbetalinger for å holde systemet intakt. Dette kan bety økte kostnader for forbrukerne, enten det er husholdninger eller næringsliv/offentlig sektor.

Dersom risikoen blir oppfattet som for stor, kan enkelte objekter bli umulige å forsikre. Dette kan i sin tur ha stor innvirkning på verdiene av boliger og annen eiendom. For forsikringsselskapene er det avgjørende å ha dekning «bakover» når hendelser med store utbetalinger inntreffer. I Norge er Naturskadepoolen en slik ordning. Skadeforsikringsselskapene sikrer seg også ved å dele risiko gjennom reassuranseselskaper.

Så lenge disse systemene har tilstrekkelig soliditet, trues ikke systemet. Kostnader ved klimaendringer kan på lengre sikt sette press på reassuranseselskapene, ved at prisen på reassuranse går opp.

Ansvarsrisiko er svært aktuelt innen skadeforsikring – ved at forsikringsselskapene kan tenkes å holde en kommune ansvarlig hvis for eksempel et hus er tillat gjenoppbygd på samme sted, etter å ha blitt tatt av flom. Dersom et selskap må gjøre store utbetalinger og kan knytte dette til manglende aktsomhet eller dårlige beslutninger hos en kommune, kan selskapene gå til søksmål for å få dekket hele eller deler av det aktuelle utbetalingsbeløpet. Ulike slike saker står nå for retten forskjellige steder i Norge.

Ved å prise og innvilge lån, har bankene stor innflytelse over hvilke selskaper som får mulighet til å vokse, og hvilke selskaper som går ut av tiden fordi risikoen anses høy og lånekostnadene ikke forsvarer nye investeringer i driften. Klimarelaterte forhold vil i økende grad komme på toppen av annen risiko som bankene vurderer når lån blir innvilget.

Banker må måle klimarisikoeksponering i kreditt i tråd med anbefalingene fra TCFD for å forstå og håndtere risiko i porteføljen. På mulighetssiden vil det også hjelpe bankene å identifisere sektorer og prosjekter som har gode vekstmuligheter i en grønnere økonomi, for eksempel i takt med å øke den norske økonomiens grønne konkurransekraft.

Et viktig forhold når klimarisiko vurderes ved utlån og kreditt, er engasjementenes løpetid, i tillegg til rentesatsen. En sektor som er utsatt for overgangsrisiko i et lengre perspektiv, kan i det korte bildet klare seg godt. Dyp og bred kompetanse om hvordan klimaendringer og klimapolitikk kan tenkes å påvirke ulike sektorer over tid, vil være viktig å besitte for bankene, for å sikre en utlånsportefølje som har en akseptabel klimarisikoeksponering, og for å inngå i dialog med nøkkelkunder om deres strategi i møte med en fremtid hvor klimarisiko vil være et viktigere tema.

Både klimaendringer (fysisk risiko) og klimapolitikk, teknologi og markedsutvikling (overgangsrisiko) kan tenkes å påvirke verdien på investeringer, og børsnoterte selskaper har et ansvar for å gi investorer informasjon om vesentlige forhold i virksomheten. Derfor er det viktig å ha best mulig informasjon tilgjengelig om hvordan selskaper og sektorer kan tenkes å bli influert.

Finansnæringens grønne veikart gjør en slik anbefaling: «Integrere klimarisiko i mandater, strategier, analyser og investeringsbeslutninger. For at klimarisikovurderinger skal virke positivt på både avkastning og omstilling er det avgjørende at disse integreres i hele verdikjeden. Investeringsmandater fra kapitaleiere og tilhørende strategier bør inkludere eksplisitte krav om klimarisikovurdering (hvilket dermed også påvirker valg av forvalter). Forvaltere vil i sin tur ha behov for kunnskap om hvordan sektorer, markeder og selskaper påvirkes av klimahensyn, både risiko og forretningsmuligheter, og bruke dette i analyser og investeringsbeslutninger.»

Den konkrete utfordringen vil handle om å forstå hvilke sektorer, geografier og selskaper som er eksponert og hvordan ulike former for klimarisiko kan tenkes å slå til. Bruk av rammeverket hos TCFD kan gjøre det lettere å identifisere svake punkter, men på generell basis er det  utfordrende på nåværende tidspunkt å gjennomføre klimarisikoanalyser i diversifiserte investeringsporteføljer med høy grad av presisjon på grunn av utfordringer med å fremskaffe presis analysedata.

Tilgang på gode og relevante data er viktig. Per i dag er det mulig å fremskaffe beregninger om selskapers utslippsprofil. Dette gjør det mulig å måle klimagassavtrykket i investeringsporteføljer, i absolutte utslipp, og relative utslipp (vektet/uvektet utslipp dividert på inntekter og  markedsverdi). Selv om dette gir noe informasjon om selskapers utslippsprofil, kan det også være misvisende. For eksempel kan et olje- og gasselskaps klimafotavtrykk  fremstå som bedre enn et selskap som produserer solcellepaneler, fordi utslippsdata er begrenset til direkte utslipp (scope 1) og utslipp fra strømforbruk (scope 2). Dette vil således kun gi informasjon om mulig eksponering for klimabeskatning, men ikke noe om markedsrisiko knyttet til salg av produkter. Et ensidig fokus på utslippsprofiler i selskaper vil således ikke oppfylle kravene som TCFD setter rundt å vurdere visse former for politisk risiko, markedsrisiko, teknologirisiko og visse former for omdømmerisiko. Det er derfor et viktig anliggende for porteføljeinvestorer å fremskaffe data som også fanger opp risikoforhold som ikke direkte knyttes til selskapers utslippsprofil.

Selv om tilgang på data er viktig i forbindelse med verdipapir valg, vekting og i bestemmelsen av porteføljesammensettingen, må investorer også jobbe mot å bedre det brede markedets klimarisiko eksponering, gjennom dialog med selskaper, stemmegiving på generalforsamlinger og arbeidet med bransjetiltak. Systematisk dialog og oppbygging av kompetanse vil derfor være avgjørende for å forstå hvilke faktorer som kan være relevante.

En mulighet for å identifisere slike forhold er ved stresstesting og bruk av scenarioer, for å studere hvordan både fysisk risiko og ulike former for overgangsrisiko kan tenkes å slå inn.